Det er et ordtak som heter noe sånn som at små gryter har også ører. Og det blir vi stadig påminnet. Jeg har vært syk i dag og har dyttet inn all slags type "helende" remedier som Kiwi, superdrikke (bestående av sitron, appelsin, grapefrukt, appelsin og honning), blåbær, tran, osv osv. Etter middag følte jeg det var på tide med en cognac. Littja spurte hva det var og jeg svarte at det var mamma sin medisin. Da jeg sa det hørte jeg hvor feil det lød..jeg ser bare for meg hvordan hun forklarer i barnehagen i morgen at cognac er mammas medisin. Men det fikk meg også til å huske en hendelse langt tilbake i tid.
Vi var hele famililen på hytta. Og siden familien var stor og hytta temmelig liten, lå vi ungene på gulvet. Hele hytta hadde sovnet og jeg fikk ikke sove fordi jeg hadde så ondt i halsen. Det var da pappas ord til mamma dukket opp i hodet mitt. Han mente, og mener nok enda, at det er ingenting som slår cognac for å hindre en skikkelig forkjølelse. Jeg mente å huske at cognac-flaska sto på benken, så da var det bare å ta en slurk av den så ville jeg få sove. Tenkte jeg. Men det var mørkt i hytta og ikke så jeg så mye, så litt skramling ble det og min bestefar våkna og spurte hva jeg gjorde. Jeg svarte som sant var at jeg leita etter cognacflaska. Da var det ikke så stille lenger. Han rista bestemor våken og sa at hun måtte våkne for Sølli leita etter cognacflaska. Det skal vel legges til at jeg var kanskje 5-6 år da. Min stille-strategi var dermed forkasta og pappa sto opp og kokte solbærsirup til meg.
Og ettersom historien ofte ser ut til å gjenta seg, skal jeg gjemme den cognac-flaska lang bort. Sånn cirka de neste 16 årene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar