om endringer

Endringer er ikke noe nytt. Det skjer endringer hele tiden. Den siste tiden virker det bare som om endringene skjer litt fortere. Jeg føler allerede at teorier jeg lærte om på NHH er utdaterte, sannheter som var sannheter for noen år tilbake er gammeldagse illusjoner.

Og så prøver jeg å henge med som best jeg kan. Det å sette seg litt inn i bloggverdenen har åpnet øynene for et annet univers der meninger skifter og "sannheter" skifter ut enda raskere enn jeg før har vært med på. Og som mor føler jeg et konstant press for endring; hele tiden gi Littja nye utfordringer, men ikke for store. Som kone ønsker jeg å være med å skape interessante hverdager for vår lille familie. Som konsulent gi mine kunder en kombinasjon av nye innfallsvinkler og råd om hva som har fungert tidligere.

Det er litt fristende å hoppe av dette stadige peset om å lære mer og "være i endringene". Det kunne vært godt å bare gjort ting jeg har gjort før og som jeg føler jeg behersker 100%. Men når jeg tenker meg om er det ikke et alternativ. Jeg synes jo det er kjempeartig å lære nye ting, treffe nye mennesker og sette meg i nye situasjoner som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle.

Og når jeg liker å være litt forskjellig fra dag til dag, er det jammen godt at andre også liker det!

Med ønske om en fortsatt interessant og innholdsrik dag i stadig endring =)

du vet du har vært for lenge borte..

Tid er ikke en objektiv størrelse. Den kan oppleves ulik utifra både hvem som opplever og hva som oppleves.

Sist uke hadde jeg min siste hjemmeeksamen. Maks 15 sider skulle skrives og jeg hadde 5 dager på meg. Min plan på progresjon var 5 sider hver dag de første tre dagene og deretter bare kunne surfe inn de siste to dagene med gjennomlesing og kos. Da to dager var gått og jeg lå langt bak mitt estimat, valgte jeg å bli husflyktning og flytta inn i leiligheta til mine kjære foreldre. Her levde jeg i ei lita tidsboble og det ble da etterhvert (og litt for fort) tid for innlevering. Da eksamen var innlevert så jeg at vinteren var kommet. Det var snø på fjellene (ikke vet jeg om det kom for noen timer siden eller dager siden) og atskillig kaldere.

Men det var først da jeg kom hjem jeg forsto jeg hadde vært lenge borte. Da jeg skulle hente Littja i barnehagen; sa hun opprømt: HO MAMMA KOMMER Å HENTA MÆ  til alle ungene og voksne ho traff. Veldig koselig og jeg fikk på følelsen at jeg hadde vært borte i langt lengre enn to dager. Det tror jeg hun syntes også. Da vi satte oss i bilen for å kjøre til restaurant (siste eksamen må jo feires!) spurte hun skeptisk; skal du kjøre?? Du kain jo ikkje kjøre! Ikke fullt så koselig, men jeg fikk forsikringer fra høyresiden om at det ikke var han som var kommet med noe påvirkning. Og litt senere kom det syngende fra baksetet; Æ e trønder æ og hællegud kor tøff æ EEE.

Det var først da jeg forsto jeg hadde vært for lenge borte.

om høsten

Om høsten skal det være surt og kaldt og godt å sitte inne mens stormen uler utenfor. Så jeg føler meg nesten litt snytt når gradestokken kryper over 15 grader nå uti oktober. Langt varmere enn mange dager i sommer. Og mens vi har spist middagen (hutrende og nesten på blå på leppene) på verandaen flere ganger i sommer, så tar vi middagen innendørs nå og later som om det er 5 grader og ikke 15 grader utenfor.

For jeg liker at vi har årstider. Enkelte ting gjør man om sommeren og enkelte ting om høsten. Så får nå bare gradestokken vise det den vil!

om veien

eller omveien om du vil.  For det er en ting jeg er glad i. Jeg liker dårlig å gå samme veien mange ganger. Noen ganger kan det vekke litt frustrasjon fra de som går sammen med meg. For eksempel på ferie når det viser seg at veien fra attraksjon til hotell blir dobbel så lang som veien hotell til attraksjon (min begrunnelse; vi har jo gått den veien før, la oss ta en annen vei tilbake..) Men så har disse krumspringene gitt mange positive overraskelser også da!

Forrige onsdag var det tid for en ny attraksjon; Lekedilla ! Og siden mannen hadde bilen på jobb og jobba sent, tok Littja og jeg bussen. Som for øvrig er en attraksjon i seg selv for henne. Her kommenteres alt og alle (og ikke alt er like passende, men det er en annen sak). Jeg må ærlig innrømme at jeg bruker bussturen til å vurdere hvilken busstopp jeg skal stoppe på. Dilemmaet mitt er følgende: Det opplagte valget som er busstoppet som ligger ca 300 meter fra Lekedilla, men med en rett vei og hvor Lekedilla (heretter målet) ligger noen høydemetere opp fra busstoppet. Og det stoppet ovenfor som ligger kanskje 200 meter fra målet i luftlinje, men hvor vi må gå ned gjennom en skog som jeg må innrømme jeg ikke har prøvd ut før.

Valget faller på det ikke opplagte valget. For som tidligere blogg har vist, så kan hver meter være tellende for hvor fort vi kommer frem. Og så var det der med litt ukjente veier som tiltrekker meg.. Vi går av bussen og jeg må erkjenne at det ikke går noen sti ned i min tenkte luftlinje. Det burde ringt noen varsellamper der. Men neida, jeg baner vei gjennom noen bringebærkjerr og svarer optimistisk på Littja sitt spørsmål om vi ikke skulle på Lekedilla at jo da, vi skal bare gå en snarvei! Etter litt baksing i kjerr og bratt nedoverbakke, ser jeg grunnen til at det ikke er noe sti der. Toglinja med to gjerder. Jeg tar en kjapp risikovurdering og innser at vi må snu. Enda brattere oppoverbakke og enda mer kjerr og jeg begynner innser at dette kan bli en lang snarvei.

Og det blir det. Vi må bort fra målet flere hundre meter opp bakken for å komme til en togovergang og en farbar vei. Men heldigvis er humøret på topp. Og aldri før har jeg vært så glad for en nydrenert grøft.. Da Littja får forklart at her renner vannet når det regner og så går det inn det røret..og ut det røret…og inn det røret..  Det er flere rør nedover bakken og vi spiser vi metrene fortere enn fort.

Og så sitter vi endelig i garderoben på Lekedilla og  tar av oss skoene. NÅ skal det lekes!! Det er da Littja ser opp på meg, blunker litt og sier; Mamma, æ e trøtt.