om å høste

Mitt siste paper i en rekke av 8 skal leveres inn i morgen. Endel arbeid var gjort tidligere, men litt gjensto. Selv om intensjonene var gode om å få det gjort i uka som var, dukket det opp så mye annet at dagen i dag ble satt av til paperskriving.

Og mens jeg fordypet meg i ulike definisjoner av innovasjon var mann og barn og fiska de første fiskene på stanga til Littja. Jeg var kommet til begreper knyttet til læring, da fisken var kokt og katta prøvde seg på fersk fisk for første gang. Ripsbærsafta ble kokt mens jeg klødde meg i hodet for hvordan jeg skulle finne sammenhenger. Og prøvesmakt av ei forventningsfull lita jenta, da jeg et øyeblikk ga opp og surfa litt på internett.

Da klokka var fem, hadde jeg bare vært ute av huset for å kjøpe øl, høstøl riktignok. Og det var da min kjære mann pakka sekken med kaffe, te og ripsbærsaft og annonserte av ettermiddagskaffen tar vi ute i dag. Og på sykkeltur i skogen, omgitt av høstens vakre fargespill, ei meget fornøyd lita jente og en sopplukkende mann kjenner jeg den gode lykkefølelsen kommer snikende. Paper får være paper, det er dette som betyr noe!

Og hva smaker bedre enn å komme hjem og spise av det man har høstet i løpet av dagen, mens mørket senker seg utenfor. I dag ble det soppsuppe med tyttebær, timian og varme rundstykker. Og høstøl =)

katte i hus..

Jeg er et skikkelig hundemenneske. Når sant skal sies så har jeg ikke helt forstått de som har katt fremfor hund. Nå har jeg katt. Ingen hund.

Og jeg har lært litt av hvert om katt i løpet av de siste tre dagene. De kan visstnok vanskelig dresseres. Så for hver gang jeg tar han ned av bordet og sier nei, er det til liten nytte. Likeså når han bruker meg som klatrestativ og klatrer helt opp på skuldrene ved hjelp av kvasse klør (og gjerne rygg-veien, der vet han at jeg ikke klarer å stoppe han..Dette har faktisk fått en merkelig implikasjon; jeg tar på meg dongeribukser fremfor tøybukser og langermet genser istedenfor t-skjorte). Og vil han ikke komme frem fra under sofaen hjelper det ikke hvor mye jeg lokker med "kom her".

Men når det lille hvite nøste ligger i fanget mitt, maler og ser opp på meg med et kjærlig blikk er alt det glemt.  For jeg som har lurt på hvordan man kan bli glad i en kattepus, må konstantere at jeg er blitt akkurat det.

om å dele en kake..

Jeg har de siste to årene tatt en videreutdanning i ledelse og innovasjon. Forrige uke var siste samling og gjennomgående tema var kunnskapsdeling. Et artig begrep egentlig. For kan egentlig kunnskap deles? For at noe skal kunne deles må det jo være noe å dele i fra? Og innebærer ikke begrepet at når jeg deler det med deg så får jeg mindre og du mer?

Det som er veldig inspirerende med den gjengen på ca 40 som nå har møttes i en serie samlinger, er at jeg vet at når vi møtes så skapes ny kunnskap. Det er diskusjoner som får mine tidligere antakelser til å blekne og min verdensoppfatning til å gynge. Det er ganske spesielt å være en del av en slik fellesskap og vemodig å tenke på at den arenaen for meningsutveksling snart vil være borte.

For det er unektelig ganske greit å dele en kake som blir større jo mer man spiser av den.

om nettverk og europa..

Jeg finner mye inspirasjon fra blader og aviser. Over dagens frokost kunne jeg nyte det siste Kamille. I tillegg til å begynne på gulrotkaken (jeg manglet egg, så foreløpig står det en halvferdig røre på kjøkkenbordet), var det en liten notis som fanget min oppmerksomhet. Det var om et europeisk nettverk for å fremme lokal og regional mat. Foreløpig er det bare Oslo, Østfold og Akershus som ligger inne fra Norge.

Dette er ett av utrolig mange gode initativ som finnes "der ute". For noen år tilbake var en kollega og jeg 14 dager i Brüssel for å utforske ulike finansieringsmuligheter som bedrifter i Norge kan benytte seg av. Og vi lærte en viktig ting; det finnes en mulighet for europeisk samarbeid innenfor alle sjangre! Men det å kunne få finansiering til noe er jo egentlig bare et biprodukt av noe langt viktigere; nettverket man kan etablere og videreutvikle. For meg betyr nettverket rundt meg uendelig mye. Det være seg familie, venner, og fra studie og arbeidsliv.

Jeg håper nettverkstankegangen også snart gjenspeiler seg i de offentlige institusjonene som skal hjelpe nyetablerere. Jeg tror forskjellen mellom de som  lykkes og de som ikke gjør det, er nettverket og hvor flinke man er til å bruke det.

Nå skal jeg videresende linken nedenfor til noen i mitt nettverk som jeg tror kan få bruk for det.

http://www.culinary-heritage.com/

den lange veien...

eller kunne jeg egentlig heller hatt "den spennende veien" som overskrift. For det er beskrivelsen på veien til barnehagen sett fra to ulike synsvinkler. Min og min datter på 2 år og 4 måneder. Distansen er på 400 meter- og litt for kort til å bruke unnskyldningen med bil. Og sikkert god trening. Derfor tusler vi da bortover. Jeg vet av erfaring at jeg må beregne god tid på de 400 metrene, for her er det to skritt fram, tre til siden og så litt oppi skråninga for å se på den blomsten og så ligge litt i den sølepytten, for så å prøve springe etter den katta (som aldri skal samme vei som oss).

Stort sett er dette en veldig koselig vei å gå. Det er de dagene jeg har god tid og klarer å dele hennes gleder på turen. Men de dagene da jeg har noe viktig jeg må rekke, blir det å bære den 15 kg tunge jenta småløpende bort til/fra barnehagen. Stemninga er ikke veldig god da. Også dager da jeg tror jeg har beregna god tid, kan tære på tålmodigheta. Slik som på onsdag. Vi brukte over en time på strekninga. Og den timen kan vel egentlig karakteriseres som følger; første 20 minutter; dette er jo koselig, neste 20 minutter; skulle ønske det kunne gå litt raskere, neste 15 minutt; nei, ikke ligg i den søla, kom nu spreng vi om kapp, nei, ikkje gå bakover og siste 5 minutter; "kom, skal ho mamma bære dæ."

Torsdag ba jeg min kjære mann om å hente henne i barnehagen. Han tok sykkelen, lot henne sitte på bæreren og var hjemme på 5 minutt. Og hun syntes det var skøy i tillegg.

Det dette lærte meg var hvor enkelt enkelte noen situasjoner kan løses, bare ved å bringe inn noen nye idèer og tilnærmingsmåter. Hvis jeg klarer det, tror jeg mange av de fastlåste situasjonene med ei lita som har lyst å bestemme selv og ei mamma som også har lyst å bestemme, kan løses ganske greit.

Jeg ser jeg må trene litt mer på det.

nye tanker

Jeg har opprettet denne bloggen for å ha en plass og skrive ned nye tanker.


Inspirasjon til nye tanker kan komme fra mange hold. Jeg håper bloggen kan være en av disse.