Utviklingsrom

Sist helg var det jentetreff i Oslo. 7 jenter ei langhelg på ei 2-romsleilighet, noe som jeg tenkte vanskelig kunne gå uten store gnisninger. Det gikk over all forventning!

Det er mange inntrykk som fordøyes etter ei helg med høgt tempo. Og det jeg sitter igjen med er følelsen av å være del av noe som skaper utviklingsrom. Gjennom 3 timers frokoster som avsluttes i vanlig middagstid, diskusjoner henslengt i en sofa som vi så klart klarer å skvise en til i, nattesamtaler hvor man egentlig er veeldig trøtt, men nødig vil gå glipp av en eneste betroelser, så jeg klarer holde meg våken litt tid, eller å oppdage nye sider ved både meg selv og andre når klokka nærmer seg tre og antall øl er betydelig høyere, skjer det noe. Det skjer noe med min virkelighetsoppfatning. Vi diskuterer store og små ting og jeg føler meg både utladdet og fulle av nye idèer og inspirasjon på veien hjem.

Og påfyll av energi og nye innfallsvinkler kan kanskje trenges når jeg blir møtt av ei herlig lita på flyplassen som i løpet av helga har helga har kommet i "koffør"-fasen. Men det er en helt annen historie.

om endringer

Endringer er ikke noe nytt. Det skjer endringer hele tiden. Den siste tiden virker det bare som om endringene skjer litt fortere. Jeg føler allerede at teorier jeg lærte om på NHH er utdaterte, sannheter som var sannheter for noen år tilbake er gammeldagse illusjoner.

Og så prøver jeg å henge med som best jeg kan. Det å sette seg litt inn i bloggverdenen har åpnet øynene for et annet univers der meninger skifter og "sannheter" skifter ut enda raskere enn jeg før har vært med på. Og som mor føler jeg et konstant press for endring; hele tiden gi Littja nye utfordringer, men ikke for store. Som kone ønsker jeg å være med å skape interessante hverdager for vår lille familie. Som konsulent gi mine kunder en kombinasjon av nye innfallsvinkler og råd om hva som har fungert tidligere.

Det er litt fristende å hoppe av dette stadige peset om å lære mer og "være i endringene". Det kunne vært godt å bare gjort ting jeg har gjort før og som jeg føler jeg behersker 100%. Men når jeg tenker meg om er det ikke et alternativ. Jeg synes jo det er kjempeartig å lære nye ting, treffe nye mennesker og sette meg i nye situasjoner som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle.

Og når jeg liker å være litt forskjellig fra dag til dag, er det jammen godt at andre også liker det!

Med ønske om en fortsatt interessant og innholdsrik dag i stadig endring =)

du vet du har vært for lenge borte..

Tid er ikke en objektiv størrelse. Den kan oppleves ulik utifra både hvem som opplever og hva som oppleves.

Sist uke hadde jeg min siste hjemmeeksamen. Maks 15 sider skulle skrives og jeg hadde 5 dager på meg. Min plan på progresjon var 5 sider hver dag de første tre dagene og deretter bare kunne surfe inn de siste to dagene med gjennomlesing og kos. Da to dager var gått og jeg lå langt bak mitt estimat, valgte jeg å bli husflyktning og flytta inn i leiligheta til mine kjære foreldre. Her levde jeg i ei lita tidsboble og det ble da etterhvert (og litt for fort) tid for innlevering. Da eksamen var innlevert så jeg at vinteren var kommet. Det var snø på fjellene (ikke vet jeg om det kom for noen timer siden eller dager siden) og atskillig kaldere.

Men det var først da jeg kom hjem jeg forsto jeg hadde vært lenge borte. Da jeg skulle hente Littja i barnehagen; sa hun opprømt: HO MAMMA KOMMER Å HENTA MÆ  til alle ungene og voksne ho traff. Veldig koselig og jeg fikk på følelsen at jeg hadde vært borte i langt lengre enn to dager. Det tror jeg hun syntes også. Da vi satte oss i bilen for å kjøre til restaurant (siste eksamen må jo feires!) spurte hun skeptisk; skal du kjøre?? Du kain jo ikkje kjøre! Ikke fullt så koselig, men jeg fikk forsikringer fra høyresiden om at det ikke var han som var kommet med noe påvirkning. Og litt senere kom det syngende fra baksetet; Æ e trønder æ og hællegud kor tøff æ EEE.

Det var først da jeg forsto jeg hadde vært for lenge borte.

om høsten

Om høsten skal det være surt og kaldt og godt å sitte inne mens stormen uler utenfor. Så jeg føler meg nesten litt snytt når gradestokken kryper over 15 grader nå uti oktober. Langt varmere enn mange dager i sommer. Og mens vi har spist middagen (hutrende og nesten på blå på leppene) på verandaen flere ganger i sommer, så tar vi middagen innendørs nå og later som om det er 5 grader og ikke 15 grader utenfor.

For jeg liker at vi har årstider. Enkelte ting gjør man om sommeren og enkelte ting om høsten. Så får nå bare gradestokken vise det den vil!

om veien

eller omveien om du vil.  For det er en ting jeg er glad i. Jeg liker dårlig å gå samme veien mange ganger. Noen ganger kan det vekke litt frustrasjon fra de som går sammen med meg. For eksempel på ferie når det viser seg at veien fra attraksjon til hotell blir dobbel så lang som veien hotell til attraksjon (min begrunnelse; vi har jo gått den veien før, la oss ta en annen vei tilbake..) Men så har disse krumspringene gitt mange positive overraskelser også da!

Forrige onsdag var det tid for en ny attraksjon; Lekedilla ! Og siden mannen hadde bilen på jobb og jobba sent, tok Littja og jeg bussen. Som for øvrig er en attraksjon i seg selv for henne. Her kommenteres alt og alle (og ikke alt er like passende, men det er en annen sak). Jeg må ærlig innrømme at jeg bruker bussturen til å vurdere hvilken busstopp jeg skal stoppe på. Dilemmaet mitt er følgende: Det opplagte valget som er busstoppet som ligger ca 300 meter fra Lekedilla, men med en rett vei og hvor Lekedilla (heretter målet) ligger noen høydemetere opp fra busstoppet. Og det stoppet ovenfor som ligger kanskje 200 meter fra målet i luftlinje, men hvor vi må gå ned gjennom en skog som jeg må innrømme jeg ikke har prøvd ut før.

Valget faller på det ikke opplagte valget. For som tidligere blogg har vist, så kan hver meter være tellende for hvor fort vi kommer frem. Og så var det der med litt ukjente veier som tiltrekker meg.. Vi går av bussen og jeg må erkjenne at det ikke går noen sti ned i min tenkte luftlinje. Det burde ringt noen varsellamper der. Men neida, jeg baner vei gjennom noen bringebærkjerr og svarer optimistisk på Littja sitt spørsmål om vi ikke skulle på Lekedilla at jo da, vi skal bare gå en snarvei! Etter litt baksing i kjerr og bratt nedoverbakke, ser jeg grunnen til at det ikke er noe sti der. Toglinja med to gjerder. Jeg tar en kjapp risikovurdering og innser at vi må snu. Enda brattere oppoverbakke og enda mer kjerr og jeg begynner innser at dette kan bli en lang snarvei.

Og det blir det. Vi må bort fra målet flere hundre meter opp bakken for å komme til en togovergang og en farbar vei. Men heldigvis er humøret på topp. Og aldri før har jeg vært så glad for en nydrenert grøft.. Da Littja får forklart at her renner vannet når det regner og så går det inn det røret..og ut det røret…og inn det røret..  Det er flere rør nedover bakken og vi spiser vi metrene fortere enn fort.

Og så sitter vi endelig i garderoben på Lekedilla og  tar av oss skoene. NÅ skal det lekes!! Det er da Littja ser opp på meg, blunker litt og sier; Mamma, æ e trøtt.

om å høste

Mitt siste paper i en rekke av 8 skal leveres inn i morgen. Endel arbeid var gjort tidligere, men litt gjensto. Selv om intensjonene var gode om å få det gjort i uka som var, dukket det opp så mye annet at dagen i dag ble satt av til paperskriving.

Og mens jeg fordypet meg i ulike definisjoner av innovasjon var mann og barn og fiska de første fiskene på stanga til Littja. Jeg var kommet til begreper knyttet til læring, da fisken var kokt og katta prøvde seg på fersk fisk for første gang. Ripsbærsafta ble kokt mens jeg klødde meg i hodet for hvordan jeg skulle finne sammenhenger. Og prøvesmakt av ei forventningsfull lita jenta, da jeg et øyeblikk ga opp og surfa litt på internett.

Da klokka var fem, hadde jeg bare vært ute av huset for å kjøpe øl, høstøl riktignok. Og det var da min kjære mann pakka sekken med kaffe, te og ripsbærsaft og annonserte av ettermiddagskaffen tar vi ute i dag. Og på sykkeltur i skogen, omgitt av høstens vakre fargespill, ei meget fornøyd lita jente og en sopplukkende mann kjenner jeg den gode lykkefølelsen kommer snikende. Paper får være paper, det er dette som betyr noe!

Og hva smaker bedre enn å komme hjem og spise av det man har høstet i løpet av dagen, mens mørket senker seg utenfor. I dag ble det soppsuppe med tyttebær, timian og varme rundstykker. Og høstøl =)

katte i hus..

Jeg er et skikkelig hundemenneske. Når sant skal sies så har jeg ikke helt forstått de som har katt fremfor hund. Nå har jeg katt. Ingen hund.

Og jeg har lært litt av hvert om katt i løpet av de siste tre dagene. De kan visstnok vanskelig dresseres. Så for hver gang jeg tar han ned av bordet og sier nei, er det til liten nytte. Likeså når han bruker meg som klatrestativ og klatrer helt opp på skuldrene ved hjelp av kvasse klør (og gjerne rygg-veien, der vet han at jeg ikke klarer å stoppe han..Dette har faktisk fått en merkelig implikasjon; jeg tar på meg dongeribukser fremfor tøybukser og langermet genser istedenfor t-skjorte). Og vil han ikke komme frem fra under sofaen hjelper det ikke hvor mye jeg lokker med "kom her".

Men når det lille hvite nøste ligger i fanget mitt, maler og ser opp på meg med et kjærlig blikk er alt det glemt.  For jeg som har lurt på hvordan man kan bli glad i en kattepus, må konstantere at jeg er blitt akkurat det.

om å dele en kake..

Jeg har de siste to årene tatt en videreutdanning i ledelse og innovasjon. Forrige uke var siste samling og gjennomgående tema var kunnskapsdeling. Et artig begrep egentlig. For kan egentlig kunnskap deles? For at noe skal kunne deles må det jo være noe å dele i fra? Og innebærer ikke begrepet at når jeg deler det med deg så får jeg mindre og du mer?

Det som er veldig inspirerende med den gjengen på ca 40 som nå har møttes i en serie samlinger, er at jeg vet at når vi møtes så skapes ny kunnskap. Det er diskusjoner som får mine tidligere antakelser til å blekne og min verdensoppfatning til å gynge. Det er ganske spesielt å være en del av en slik fellesskap og vemodig å tenke på at den arenaen for meningsutveksling snart vil være borte.

For det er unektelig ganske greit å dele en kake som blir større jo mer man spiser av den.

om nettverk og europa..

Jeg finner mye inspirasjon fra blader og aviser. Over dagens frokost kunne jeg nyte det siste Kamille. I tillegg til å begynne på gulrotkaken (jeg manglet egg, så foreløpig står det en halvferdig røre på kjøkkenbordet), var det en liten notis som fanget min oppmerksomhet. Det var om et europeisk nettverk for å fremme lokal og regional mat. Foreløpig er det bare Oslo, Østfold og Akershus som ligger inne fra Norge.

Dette er ett av utrolig mange gode initativ som finnes "der ute". For noen år tilbake var en kollega og jeg 14 dager i Brüssel for å utforske ulike finansieringsmuligheter som bedrifter i Norge kan benytte seg av. Og vi lærte en viktig ting; det finnes en mulighet for europeisk samarbeid innenfor alle sjangre! Men det å kunne få finansiering til noe er jo egentlig bare et biprodukt av noe langt viktigere; nettverket man kan etablere og videreutvikle. For meg betyr nettverket rundt meg uendelig mye. Det være seg familie, venner, og fra studie og arbeidsliv.

Jeg håper nettverkstankegangen også snart gjenspeiler seg i de offentlige institusjonene som skal hjelpe nyetablerere. Jeg tror forskjellen mellom de som  lykkes og de som ikke gjør det, er nettverket og hvor flinke man er til å bruke det.

Nå skal jeg videresende linken nedenfor til noen i mitt nettverk som jeg tror kan få bruk for det.

http://www.culinary-heritage.com/

den lange veien...

eller kunne jeg egentlig heller hatt "den spennende veien" som overskrift. For det er beskrivelsen på veien til barnehagen sett fra to ulike synsvinkler. Min og min datter på 2 år og 4 måneder. Distansen er på 400 meter- og litt for kort til å bruke unnskyldningen med bil. Og sikkert god trening. Derfor tusler vi da bortover. Jeg vet av erfaring at jeg må beregne god tid på de 400 metrene, for her er det to skritt fram, tre til siden og så litt oppi skråninga for å se på den blomsten og så ligge litt i den sølepytten, for så å prøve springe etter den katta (som aldri skal samme vei som oss).

Stort sett er dette en veldig koselig vei å gå. Det er de dagene jeg har god tid og klarer å dele hennes gleder på turen. Men de dagene da jeg har noe viktig jeg må rekke, blir det å bære den 15 kg tunge jenta småløpende bort til/fra barnehagen. Stemninga er ikke veldig god da. Også dager da jeg tror jeg har beregna god tid, kan tære på tålmodigheta. Slik som på onsdag. Vi brukte over en time på strekninga. Og den timen kan vel egentlig karakteriseres som følger; første 20 minutter; dette er jo koselig, neste 20 minutter; skulle ønske det kunne gå litt raskere, neste 15 minutt; nei, ikke ligg i den søla, kom nu spreng vi om kapp, nei, ikkje gå bakover og siste 5 minutter; "kom, skal ho mamma bære dæ."

Torsdag ba jeg min kjære mann om å hente henne i barnehagen. Han tok sykkelen, lot henne sitte på bæreren og var hjemme på 5 minutt. Og hun syntes det var skøy i tillegg.

Det dette lærte meg var hvor enkelt enkelte noen situasjoner kan løses, bare ved å bringe inn noen nye idèer og tilnærmingsmåter. Hvis jeg klarer det, tror jeg mange av de fastlåste situasjonene med ei lita som har lyst å bestemme selv og ei mamma som også har lyst å bestemme, kan løses ganske greit.

Jeg ser jeg må trene litt mer på det.

nye tanker

Jeg har opprettet denne bloggen for å ha en plass og skrive ned nye tanker.


Inspirasjon til nye tanker kan komme fra mange hold. Jeg håper bloggen kan være en av disse.