om medisin

Det er et ordtak som heter noe sånn som at små gryter har også ører. Og det blir vi stadig påminnet. Jeg har vært syk i dag og har dyttet inn all slags type "helende" remedier som Kiwi, superdrikke (bestående av sitron, appelsin, grapefrukt, appelsin og honning), blåbær, tran, osv osv. Etter middag følte jeg det var på tide med en cognac. Littja spurte hva det var og jeg svarte at det var mamma sin medisin. Da jeg sa det hørte jeg hvor feil det lød..jeg ser bare for meg hvordan hun forklarer i barnehagen i morgen at cognac er mammas medisin. Men det fikk meg også til å huske en hendelse langt tilbake i tid.

Vi var hele famililen på hytta. Og siden familien var stor og hytta temmelig liten, lå vi ungene på gulvet. Hele hytta hadde sovnet og jeg fikk ikke sove fordi jeg hadde så ondt i halsen. Det var da pappas ord til mamma dukket opp i hodet mitt. Han mente, og mener nok enda, at det er ingenting som slår cognac for å hindre en skikkelig forkjølelse. Jeg mente å huske at cognac-flaska sto på benken, så da var det bare å ta en slurk av den så ville jeg få sove. Tenkte jeg. Men det var mørkt i hytta og ikke så jeg så mye, så litt skramling ble det og min bestefar våkna og spurte hva jeg gjorde. Jeg svarte som sant var at jeg leita etter cognacflaska. Da var det ikke så stille lenger. Han rista bestemor våken og sa at hun måtte våkne for Sølli leita etter cognacflaska. Det skal vel legges til at jeg var kanskje 5-6 år da. Min stille-strategi var dermed forkasta og pappa sto opp og kokte solbærsirup til meg.

Og ettersom historien ofte ser ut til å gjenta seg, skal jeg gjemme den cognac-flaska lang bort. Sånn cirka de neste 16 årene.

de store spørsmålene

Samme helg som jentehelga i Oslo, skjedde det noe på hjemmebane også. Noe Mannen hadde frykta lenge, riktignok helt siden han hadde lest triologien om haikerens guide til galaksen (eller hva nå den er oversatt til på norsk). Her ble det påpekt at det vanskeligste spørsmålet en kunne få var akkurat "hvorfor"? ettersom svaret alltid kunne følges opp med et nytt hvorfor? Og nettopp på grunn av det begynt vi å øve på barns hvorfor-spørsmål lenge før vi i det hele tatt tenkte på å få barn, så merkelig det enn kan høres ut. (kanskje er det fordi vi begge har et ganske sterkt konkurranseinstinkt og liker dårlig å bli satt fast på spørsmål?)

Og så er jeg altså borte tre dager og blir bombardert med hvorfor-spørsmål i det jeg setter meg inn i bilen på flyplassen. (og når vi er inne på hvorfor-spøsmål; hvorfor skjer de store endringene når jeg er borte noen dager? Men det er en digresjon, som jeg garantert ikke får svar på med det første).

Koffør va du på på jentetreff? -jo, fordi det e så godt å treffe mange venna på en gang. Koffør det? - syns ikke du det e koselig å være sammens med venna? Og det er bare å innrømme taktikken med en gang; å være litt offensiv og stille motspørsmål. Da stopper hun opp og tenker og vi kan ha en samtale igjen, ikke kun bombardering av nye spørsmål. Så når sant skal sies, synes jeg jeg takla hvorfor-spørsmålene ganske godt. (Det er da enda godt etter så mange års trening..)

Langt verre var det at hvorfor-fasen fort ble fulgt opp av en ¨utdyping av definisjoner-fase.¨ Og for de av dere som enten har skrevet oppgaver eller holder på, vet at akkurat definisjonsavklaring kan være litt vanskelig...man skal jo være konsekvent på bruken etterpå også. Så når jeg får spørsmålene "Ka betyr" kjenner jeg hjertet hopper litt i halsen. (Hvorfor forberedte ingen meg på det "hva betyr"- spørsmålene?)

I går var vi på aketur i akebakken ved skolen. Littja stopper opp utenfor et klasserom og ser inn- og samtalen går noe som det her; - Ka e dettan ? - Det e et klasserom - Ka skjer her ? - Jo, her en en plass kor ungan som går på skola lære nye ting. - Ka betyr lære?

Og der satt jeg fast! Prøv å forklare ordet lære uten å bruke ordet lære! Jeg mumla tilslutt noe om at ungene trena på tall og bokstaver, å skrive og sånt, men så at hun ikke var helt fornøyd med det..  Og selv ikke etter et døgn med fundering på hvordan jeg kunne forklart det bedre, her jeg ikke kommet noe lengre.

Så jeg ville satt stor pris på gode forslag..

Utviklingsrom

Sist helg var det jentetreff i Oslo. 7 jenter ei langhelg på ei 2-romsleilighet, noe som jeg tenkte vanskelig kunne gå uten store gnisninger. Det gikk over all forventning!

Det er mange inntrykk som fordøyes etter ei helg med høgt tempo. Og det jeg sitter igjen med er følelsen av å være del av noe som skaper utviklingsrom. Gjennom 3 timers frokoster som avsluttes i vanlig middagstid, diskusjoner henslengt i en sofa som vi så klart klarer å skvise en til i, nattesamtaler hvor man egentlig er veeldig trøtt, men nødig vil gå glipp av en eneste betroelser, så jeg klarer holde meg våken litt tid, eller å oppdage nye sider ved både meg selv og andre når klokka nærmer seg tre og antall øl er betydelig høyere, skjer det noe. Det skjer noe med min virkelighetsoppfatning. Vi diskuterer store og små ting og jeg føler meg både utladdet og fulle av nye idèer og inspirasjon på veien hjem.

Og påfyll av energi og nye innfallsvinkler kan kanskje trenges når jeg blir møtt av ei herlig lita på flyplassen som i løpet av helga har helga har kommet i "koffør"-fasen. Men det er en helt annen historie.

om endringer

Endringer er ikke noe nytt. Det skjer endringer hele tiden. Den siste tiden virker det bare som om endringene skjer litt fortere. Jeg føler allerede at teorier jeg lærte om på NHH er utdaterte, sannheter som var sannheter for noen år tilbake er gammeldagse illusjoner.

Og så prøver jeg å henge med som best jeg kan. Det å sette seg litt inn i bloggverdenen har åpnet øynene for et annet univers der meninger skifter og "sannheter" skifter ut enda raskere enn jeg før har vært med på. Og som mor føler jeg et konstant press for endring; hele tiden gi Littja nye utfordringer, men ikke for store. Som kone ønsker jeg å være med å skape interessante hverdager for vår lille familie. Som konsulent gi mine kunder en kombinasjon av nye innfallsvinkler og råd om hva som har fungert tidligere.

Det er litt fristende å hoppe av dette stadige peset om å lære mer og "være i endringene". Det kunne vært godt å bare gjort ting jeg har gjort før og som jeg føler jeg behersker 100%. Men når jeg tenker meg om er det ikke et alternativ. Jeg synes jo det er kjempeartig å lære nye ting, treffe nye mennesker og sette meg i nye situasjoner som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle.

Og når jeg liker å være litt forskjellig fra dag til dag, er det jammen godt at andre også liker det!

Med ønske om en fortsatt interessant og innholdsrik dag i stadig endring =)

du vet du har vært for lenge borte..

Tid er ikke en objektiv størrelse. Den kan oppleves ulik utifra både hvem som opplever og hva som oppleves.

Sist uke hadde jeg min siste hjemmeeksamen. Maks 15 sider skulle skrives og jeg hadde 5 dager på meg. Min plan på progresjon var 5 sider hver dag de første tre dagene og deretter bare kunne surfe inn de siste to dagene med gjennomlesing og kos. Da to dager var gått og jeg lå langt bak mitt estimat, valgte jeg å bli husflyktning og flytta inn i leiligheta til mine kjære foreldre. Her levde jeg i ei lita tidsboble og det ble da etterhvert (og litt for fort) tid for innlevering. Da eksamen var innlevert så jeg at vinteren var kommet. Det var snø på fjellene (ikke vet jeg om det kom for noen timer siden eller dager siden) og atskillig kaldere.

Men det var først da jeg kom hjem jeg forsto jeg hadde vært lenge borte. Da jeg skulle hente Littja i barnehagen; sa hun opprømt: HO MAMMA KOMMER Å HENTA MÆ  til alle ungene og voksne ho traff. Veldig koselig og jeg fikk på følelsen at jeg hadde vært borte i langt lengre enn to dager. Det tror jeg hun syntes også. Da vi satte oss i bilen for å kjøre til restaurant (siste eksamen må jo feires!) spurte hun skeptisk; skal du kjøre?? Du kain jo ikkje kjøre! Ikke fullt så koselig, men jeg fikk forsikringer fra høyresiden om at det ikke var han som var kommet med noe påvirkning. Og litt senere kom det syngende fra baksetet; Æ e trønder æ og hællegud kor tøff æ EEE.

Det var først da jeg forsto jeg hadde vært for lenge borte.

om høsten

Om høsten skal det være surt og kaldt og godt å sitte inne mens stormen uler utenfor. Så jeg føler meg nesten litt snytt når gradestokken kryper over 15 grader nå uti oktober. Langt varmere enn mange dager i sommer. Og mens vi har spist middagen (hutrende og nesten på blå på leppene) på verandaen flere ganger i sommer, så tar vi middagen innendørs nå og later som om det er 5 grader og ikke 15 grader utenfor.

For jeg liker at vi har årstider. Enkelte ting gjør man om sommeren og enkelte ting om høsten. Så får nå bare gradestokken vise det den vil!

om veien

eller omveien om du vil.  For det er en ting jeg er glad i. Jeg liker dårlig å gå samme veien mange ganger. Noen ganger kan det vekke litt frustrasjon fra de som går sammen med meg. For eksempel på ferie når det viser seg at veien fra attraksjon til hotell blir dobbel så lang som veien hotell til attraksjon (min begrunnelse; vi har jo gått den veien før, la oss ta en annen vei tilbake..) Men så har disse krumspringene gitt mange positive overraskelser også da!

Forrige onsdag var det tid for en ny attraksjon; Lekedilla ! Og siden mannen hadde bilen på jobb og jobba sent, tok Littja og jeg bussen. Som for øvrig er en attraksjon i seg selv for henne. Her kommenteres alt og alle (og ikke alt er like passende, men det er en annen sak). Jeg må ærlig innrømme at jeg bruker bussturen til å vurdere hvilken busstopp jeg skal stoppe på. Dilemmaet mitt er følgende: Det opplagte valget som er busstoppet som ligger ca 300 meter fra Lekedilla, men med en rett vei og hvor Lekedilla (heretter målet) ligger noen høydemetere opp fra busstoppet. Og det stoppet ovenfor som ligger kanskje 200 meter fra målet i luftlinje, men hvor vi må gå ned gjennom en skog som jeg må innrømme jeg ikke har prøvd ut før.

Valget faller på det ikke opplagte valget. For som tidligere blogg har vist, så kan hver meter være tellende for hvor fort vi kommer frem. Og så var det der med litt ukjente veier som tiltrekker meg.. Vi går av bussen og jeg må erkjenne at det ikke går noen sti ned i min tenkte luftlinje. Det burde ringt noen varsellamper der. Men neida, jeg baner vei gjennom noen bringebærkjerr og svarer optimistisk på Littja sitt spørsmål om vi ikke skulle på Lekedilla at jo da, vi skal bare gå en snarvei! Etter litt baksing i kjerr og bratt nedoverbakke, ser jeg grunnen til at det ikke er noe sti der. Toglinja med to gjerder. Jeg tar en kjapp risikovurdering og innser at vi må snu. Enda brattere oppoverbakke og enda mer kjerr og jeg begynner innser at dette kan bli en lang snarvei.

Og det blir det. Vi må bort fra målet flere hundre meter opp bakken for å komme til en togovergang og en farbar vei. Men heldigvis er humøret på topp. Og aldri før har jeg vært så glad for en nydrenert grøft.. Da Littja får forklart at her renner vannet når det regner og så går det inn det røret..og ut det røret…og inn det røret..  Det er flere rør nedover bakken og vi spiser vi metrene fortere enn fort.

Og så sitter vi endelig i garderoben på Lekedilla og  tar av oss skoene. NÅ skal det lekes!! Det er da Littja ser opp på meg, blunker litt og sier; Mamma, æ e trøtt.