om veien

eller omveien om du vil.  For det er en ting jeg er glad i. Jeg liker dårlig å gå samme veien mange ganger. Noen ganger kan det vekke litt frustrasjon fra de som går sammen med meg. For eksempel på ferie når det viser seg at veien fra attraksjon til hotell blir dobbel så lang som veien hotell til attraksjon (min begrunnelse; vi har jo gått den veien før, la oss ta en annen vei tilbake..) Men så har disse krumspringene gitt mange positive overraskelser også da!

Forrige onsdag var det tid for en ny attraksjon; Lekedilla ! Og siden mannen hadde bilen på jobb og jobba sent, tok Littja og jeg bussen. Som for øvrig er en attraksjon i seg selv for henne. Her kommenteres alt og alle (og ikke alt er like passende, men det er en annen sak). Jeg må ærlig innrømme at jeg bruker bussturen til å vurdere hvilken busstopp jeg skal stoppe på. Dilemmaet mitt er følgende: Det opplagte valget som er busstoppet som ligger ca 300 meter fra Lekedilla, men med en rett vei og hvor Lekedilla (heretter målet) ligger noen høydemetere opp fra busstoppet. Og det stoppet ovenfor som ligger kanskje 200 meter fra målet i luftlinje, men hvor vi må gå ned gjennom en skog som jeg må innrømme jeg ikke har prøvd ut før.

Valget faller på det ikke opplagte valget. For som tidligere blogg har vist, så kan hver meter være tellende for hvor fort vi kommer frem. Og så var det der med litt ukjente veier som tiltrekker meg.. Vi går av bussen og jeg må erkjenne at det ikke går noen sti ned i min tenkte luftlinje. Det burde ringt noen varsellamper der. Men neida, jeg baner vei gjennom noen bringebærkjerr og svarer optimistisk på Littja sitt spørsmål om vi ikke skulle på Lekedilla at jo da, vi skal bare gå en snarvei! Etter litt baksing i kjerr og bratt nedoverbakke, ser jeg grunnen til at det ikke er noe sti der. Toglinja med to gjerder. Jeg tar en kjapp risikovurdering og innser at vi må snu. Enda brattere oppoverbakke og enda mer kjerr og jeg begynner innser at dette kan bli en lang snarvei.

Og det blir det. Vi må bort fra målet flere hundre meter opp bakken for å komme til en togovergang og en farbar vei. Men heldigvis er humøret på topp. Og aldri før har jeg vært så glad for en nydrenert grøft.. Da Littja får forklart at her renner vannet når det regner og så går det inn det røret..og ut det røret…og inn det røret..  Det er flere rør nedover bakken og vi spiser vi metrene fortere enn fort.

Og så sitter vi endelig i garderoben på Lekedilla og  tar av oss skoene. NÅ skal det lekes!! Det er da Littja ser opp på meg, blunker litt og sier; Mamma, æ e trøtt.