du vet du har vært for lenge borte..

Tid er ikke en objektiv størrelse. Den kan oppleves ulik utifra både hvem som opplever og hva som oppleves.

Sist uke hadde jeg min siste hjemmeeksamen. Maks 15 sider skulle skrives og jeg hadde 5 dager på meg. Min plan på progresjon var 5 sider hver dag de første tre dagene og deretter bare kunne surfe inn de siste to dagene med gjennomlesing og kos. Da to dager var gått og jeg lå langt bak mitt estimat, valgte jeg å bli husflyktning og flytta inn i leiligheta til mine kjære foreldre. Her levde jeg i ei lita tidsboble og det ble da etterhvert (og litt for fort) tid for innlevering. Da eksamen var innlevert så jeg at vinteren var kommet. Det var snø på fjellene (ikke vet jeg om det kom for noen timer siden eller dager siden) og atskillig kaldere.

Men det var først da jeg kom hjem jeg forsto jeg hadde vært lenge borte. Da jeg skulle hente Littja i barnehagen; sa hun opprømt: HO MAMMA KOMMER Å HENTA MÆ  til alle ungene og voksne ho traff. Veldig koselig og jeg fikk på følelsen at jeg hadde vært borte i langt lengre enn to dager. Det tror jeg hun syntes også. Da vi satte oss i bilen for å kjøre til restaurant (siste eksamen må jo feires!) spurte hun skeptisk; skal du kjøre?? Du kain jo ikkje kjøre! Ikke fullt så koselig, men jeg fikk forsikringer fra høyresiden om at det ikke var han som var kommet med noe påvirkning. Og litt senere kom det syngende fra baksetet; Æ e trønder æ og hællegud kor tøff æ EEE.

Det var først da jeg forsto jeg hadde vært for lenge borte.